Historie
.:::.
Skrevet av Liv Nyfløt
Basenjien regnes som en av urhundene, og rasen er meget gammel. Skjelettfunn og tegninger som stammer fra det gamle Egypt ca. 3000 år f. kr er meget lik dagens Basenji.
Etter at Egypts gamle sivilisasjon forsvant, ble også sporene etter Basenjien borte. Mest sannsynlig er det at rasen har fulgt med folkeslag nedover Nilen, og bosatt seg i Øst- og Vest- Afrika. Opprinnelig fungerte Basenjien som jakthund. De jaktet ofte i flokk, og ble trent opp til å jage byttet mot jegerne som hadde spent opp ett nett eller gravd en felle for byttedyret. Den jager ved hjelp av synet, men den gode luktesansen og hørselen spiller også en stor rolle i dette arbeidet. Under denne jakten ble hundene utstyrt med en slags bjelle som både skulle hjelpe til med å lokalisere hundene samt å skremme opp byttet.
På midten av 1800- tallet begynner oppdagelsesreisende å rapportere om en spesiell bjeffeløs hund som bodde i harmoni med landsbybeboerne. De som oppdaget og ble kjent med rasen ble fort sjarmert av dens vesen, og ville ta den med til sitt hjemland. Allikevel tok det lang tid før den første bestanden vokste opp utenfor Afrikas kontinent. For det første var det vanskelig å få de innfødte til å selge hundene sine. Dernest dukket en stor del av de første importene til vesten under i løpet av reisen eller på grunn av sykdom når de kom fram. I 1936 lyktes endelig mrs. Olivia Bruns å importere 3 basenjier til England. Rasen kom til Norge i 1959. Norsk basenji klubb ble stiftet i 1992.
Basenjien blir fortsatt brukt som jakthund i Afrika. De har uttørkete Grourd og Borasus nøtter hengende rundt halsen, slik jegerne kan høre hvor hundene er hen. (Da de ikke bjeffer). De kalles urhunden fra Afrika som ikke kan bjeffe, også kjent som Kongo terrier, Nyam Nyam, Bongo, Zandehund, Ango-Angari, og Snakkehund.
-En Basenji blir aldri din slave, men den kan bli din beste venn!
(Mia Löwbeer, Yulara Basenjis)
Basenjien er virkelig noe særegent sammenlignet med våre andre hunderaser. Den mest framtredende og kjente forskjellen er dens mangel på bjeffing. Man må midlertidig ikke tro at Basenjien er stum; den har et stort repertoar av lyder som spenner fra gledes jodling, via knurring og klynking til en ulykkelig hyling.
(Mia Löwbeer, Yulara Basenjis)
Basenjien er virkelig noe særegent sammenlignet med våre andre hunderaser. Den mest framtredende og kjente forskjellen er dens mangel på bjeffing. Man må midlertidig ikke tro at Basenjien er stum; den har et stort repertoar av lyder som spenner fra gledes jodling, via knurring og klynking til en ulykkelig hyling.
Et annet særtrekk er at de fleste tisper kun får løpetid en gang i året, og da som regel på høsten. Dette medfører et stort valpeboom ved juletider. Det hender dog at det fødes et og annet sommerkull, men dette hører til unntakene.
Den er også forholdsvis katteaktig i mange av sine trekk. For eksempel brukes potene hyppig, både til kommunikasjon, lek og også vask.
Basenjien er en spesiell og særegen, men utrolig uttrykksfull og hengiven rase som stadig øker i popularitet. Det er dog viktig å vite at Basenjien ikke er en rase som passer for alle. Vurderer du å gå til anskaffelse av denne sjarmøren fra Afrika bør du derfor gå grundig inn i rasens historie/ væremåte, og helst også diskutere med oppdretter(e) og oppsøke rasen live, får du skaffer en basenji!
Den er også forholdsvis katteaktig i mange av sine trekk. For eksempel brukes potene hyppig, både til kommunikasjon, lek og også vask.
Basenjien er en spesiell og særegen, men utrolig uttrykksfull og hengiven rase som stadig øker i popularitet. Det er dog viktig å vite at Basenjien ikke er en rase som passer for alle. Vurderer du å gå til anskaffelse av denne sjarmøren fra Afrika bør du derfor gå grundig inn i rasens historie/ væremåte, og helst også diskutere med oppdretter(e) og oppsøke rasen live, får du skaffer en basenji!