Den unge hunden.
Vår valpetida (0-4,5 mnd) er over, begynner unghundtida. Det er den tida hunden skal prøve å finne ut hvordan den skal være som voksen, og følgelig tester ut omgivelsene sine for å se hvor grensene går. De ”slamrer med dørene”. For ikke å miste hundens tillit i denne viktige perioden, er det av største betydning at vi beholder fatningen, og ikke går til fysisk eller psykisk avstraffelse av hunden. Det vil bare gjøre den usikker, handsky, engstelig for folk, eller andre ubehagelige ting. Hunder lærer ved assosiering, og vil fort kunne begynne å forbinde deg, hendene dine, armene dine, eller annet, men skremmende ting.
Du, familien din, hendene dine, stemmen din, skal ikke være noe hunden blir redd for.
Unngå å bli så sint at du skremmer hunden. Den kan bli usikker i dager og uker og måneder etterpå, og det blir vanskelig å trene og ha det fint sammen.
Ta ikke i nakken, legg ikke hunden ned på ryggen, ikke les paragrafer.
Det du kan gjøre er å ta hunden rolig vekk, snu ryggen til den, fjerne ting den har tatt, avlede ved å få den interessert i noe annet – det er mye vi kan gjøre isteden for å bruke vold og sinne.
Senere skal vi lære hvordan du kan si nei på en korrekt måte, og også andre måter å stoppe hunden i å gjøre feil ting.
Unge hunder har, akkurat som unge mennesker, behov for fysisk utfoldelse. En hund på 8 mnd er som en unge på 8 år, 11 mnd gamle er den en 11-åring, osv.
Alle vet hvordan barn er i den alderen. Det blir mye løping, veiving med armer og bein, de er i aktivitet mesteparten av tida. Det vil det være naturlig for hunden din å være også. På grunn av sammenligningen mellom hund og barn, skjønner du sikkert selv at hunden i den alderen ikke kan mosjoneres og drilles i øvelser som en voksen hund. De har kort konsentrasjonstid, glemmer fort, og alle ting må gjentas mange, mange ganer før det sitter. Akkurat som med din 10-årige sønn eller datter.
Unghundtida kan være en prøvelse – akkurat som barns oppvekst kan være det. Tålmodighet, et nivå av mosjon og trening som passer en ung hund med kort hukommelse og konsentrasjon, uten å presse den. Det går over! Plutselig en dag er hunden voksen, fornuftig, hører etter og er en fornøyelse å ha i huset. Så sant du lot den få utvikle seg naturlig uten for store krav. Vi må alltid huske på at hunder er sosiale vesener, som må lære seg både kommunikasjon, høflig opptreden og sjølkontroll, ellers vil et liv i en flokk bli helt umulig.
Og det lærer de – litt om litt, akkurat som oss mennesker.
For hvem av oss har noensinne sett en 4-åring eller 6-åring med sjøldisiplin?! Når 4-åringen får hysterisk anfall, så nytter det ikke å snakke med den engang – det nytter ikke å prøve å lære 6-åringen noe som helst mens hysterianfallet står på. Vi må faktisk roe dem ned først – og så tenke på å lære dem noe. Når hundeeiere kommer på kurs med en ung hund – en ”6-åring” så vil denne ungen hunden lette komme i affekt – over nye hunder, nytt sted, mye nytt i det hele tatt. Når vi da på død og liv skal presse hunden gjennom et stivt program – som i tillegg varer altfor lenge for den unge hunden – så er det ikke noe å si på at ”6-åringen” får et tilnærmet hysterisk anfall. Mange, mange hundeeiere dropper ut av kurs og klasser fordi hundene er impulsive, oppjaget, bortimot hysteriske – ikke ”sprø” som de kanskje får beskjed om. Men med stresset på topp, og null sjølkontroll. Selvfølgelig, for det har de ikke lært enda. – Det hele er dømt til å mislykkes.
Ved å bruke vold for å få en hund til å ”høre etter” i en slik situasjon, får vi i hvert fall ikke hunden bedre. Om den ikke hadde hysterisk anfall før, så for den i hvert fall da. Vi må ikke stille for store krav til den unge hunden. Greier den ikke en situasjon, så greier den ikke den situasjonen. Vi kan forhindre at den får hysterisk anfall ved å lære å observere og se hundens følelser, som stiger gradvis, og vi må kunne gå inn og stoppe det vi holder på med før hundens følelser har nådd det punktet hvor læring og kommutasjon flyr ut av vinduet. Tidlig innblanding er nøkkelordet. Innblandingen kan bestå i:
Du, familien din, hendene dine, stemmen din, skal ikke være noe hunden blir redd for.
Unngå å bli så sint at du skremmer hunden. Den kan bli usikker i dager og uker og måneder etterpå, og det blir vanskelig å trene og ha det fint sammen.
Ta ikke i nakken, legg ikke hunden ned på ryggen, ikke les paragrafer.
Det du kan gjøre er å ta hunden rolig vekk, snu ryggen til den, fjerne ting den har tatt, avlede ved å få den interessert i noe annet – det er mye vi kan gjøre isteden for å bruke vold og sinne.
Senere skal vi lære hvordan du kan si nei på en korrekt måte, og også andre måter å stoppe hunden i å gjøre feil ting.
Unge hunder har, akkurat som unge mennesker, behov for fysisk utfoldelse. En hund på 8 mnd er som en unge på 8 år, 11 mnd gamle er den en 11-åring, osv.
Alle vet hvordan barn er i den alderen. Det blir mye løping, veiving med armer og bein, de er i aktivitet mesteparten av tida. Det vil det være naturlig for hunden din å være også. På grunn av sammenligningen mellom hund og barn, skjønner du sikkert selv at hunden i den alderen ikke kan mosjoneres og drilles i øvelser som en voksen hund. De har kort konsentrasjonstid, glemmer fort, og alle ting må gjentas mange, mange ganer før det sitter. Akkurat som med din 10-årige sønn eller datter.
Unghundtida kan være en prøvelse – akkurat som barns oppvekst kan være det. Tålmodighet, et nivå av mosjon og trening som passer en ung hund med kort hukommelse og konsentrasjon, uten å presse den. Det går over! Plutselig en dag er hunden voksen, fornuftig, hører etter og er en fornøyelse å ha i huset. Så sant du lot den få utvikle seg naturlig uten for store krav. Vi må alltid huske på at hunder er sosiale vesener, som må lære seg både kommunikasjon, høflig opptreden og sjølkontroll, ellers vil et liv i en flokk bli helt umulig.
Og det lærer de – litt om litt, akkurat som oss mennesker.
For hvem av oss har noensinne sett en 4-åring eller 6-åring med sjøldisiplin?! Når 4-åringen får hysterisk anfall, så nytter det ikke å snakke med den engang – det nytter ikke å prøve å lære 6-åringen noe som helst mens hysterianfallet står på. Vi må faktisk roe dem ned først – og så tenke på å lære dem noe. Når hundeeiere kommer på kurs med en ung hund – en ”6-åring” så vil denne ungen hunden lette komme i affekt – over nye hunder, nytt sted, mye nytt i det hele tatt. Når vi da på død og liv skal presse hunden gjennom et stivt program – som i tillegg varer altfor lenge for den unge hunden – så er det ikke noe å si på at ”6-åringen” får et tilnærmet hysterisk anfall. Mange, mange hundeeiere dropper ut av kurs og klasser fordi hundene er impulsive, oppjaget, bortimot hysteriske – ikke ”sprø” som de kanskje får beskjed om. Men med stresset på topp, og null sjølkontroll. Selvfølgelig, for det har de ikke lært enda. – Det hele er dømt til å mislykkes.
Ved å bruke vold for å få en hund til å ”høre etter” i en slik situasjon, får vi i hvert fall ikke hunden bedre. Om den ikke hadde hysterisk anfall før, så for den i hvert fall da. Vi må ikke stille for store krav til den unge hunden. Greier den ikke en situasjon, så greier den ikke den situasjonen. Vi kan forhindre at den får hysterisk anfall ved å lære å observere og se hundens følelser, som stiger gradvis, og vi må kunne gå inn og stoppe det vi holder på med før hundens følelser har nådd det punktet hvor læring og kommutasjon flyr ut av vinduet. Tidlig innblanding er nøkkelordet. Innblandingen kan bestå i:
- Stoppe treningen
- Virke mindre truende selv
- Skape større avstand til de andre
- Skifte av kroppsposisjon for hunden: fra dekk eller stå til ikke-aktiv posisjon sitt.
- Ingen stramhet i bandet – det må være så slakt at det henger ned, eller merker hunden det.
- Kutt ut kamp med hunden. Forbli rolig og under kontroll.